tirsdag 17. januar 2012

En tid for alt

2011 ble et år med både glede og sorg.
Jeg ønsker å dele noen av sorgene med dere nå,
slik at jeg senere kan dele alle gledene i tiden som kommer.

1. oktober får jeg beskjeden vi lenge har fryktet.
Min fantastiske mormor har hatt hjerneslag og ligger bevistløs på sykehjemmet.
Sammen med L og K kjører vi raskt opp til sykehjemmet.
Når vi kommer fram ligger mormor og sover i senga, 
min vakre mormor som har alltid har vært der for meg.
Mormora mi som jeg er så glad i. Jeg setter meg ned, holder henne i hånden,
stryker henne over det hvite håret.Vil ikke gi slipp.
Vi blir sittende der til min bestefar kommer. Han skriker navnet hennes høyt,
det gjør så vondt å høre sorgen, fortvilelsen og redselen i stemme hans.
Min bestefar holder på å miste sin store kjærlighet og sin livsledsageren gjennom mange år. 
Det er ingenting vi kan gjøre.

Vi drar slik at de andre også skal få litt tid alene med mormor,
men etter noen timer drar jeg og L tilbake. Bestefar er sliten og vil hjem.
De andre kjører ham hjem, mens jeg igjen setter meg ved mormors side.
Jeg snakker med henne og hvisker henne min store hemmelighet.
(Tror og håper hun hørte hva jeg sa.)
Vi ser livet begynner å ebbe ut, jeg stryker henne over kinnet
og hvisker i øret hennes. "Det er greit mormor, du kan sove nå."
Bare noen minutter senere sovner hun stille inn.
Min mormor er borte, hun ble 90 år.


















Bestefar er sliten og tung av sorg, men kommer seg gjennom de neste mnd.
Vi merker at han egentlig vil "hjem" til mormor. Livsgleden hans er nesten blitt borte. 
I mellomjula blir han nok engang lagt inn på sykhuset med lungebetennelse.
Han er veldig svekket, og vi er redd kroppen hans ikke skal klare dette.
Det ser bra ut, men så forverres allmenntilstanden hans.

På nyttårsaften ringer mamma. Bestefar sovnet stille inn 10 over tolv,
mens rakettene holdt en siste salutt for ham.
1. januar akkurat 3 mnd etter fikk han igjen møte sin kjære kone.
Han rakk å fylle 91 år.



 Vi har mistet våre gode besteforeldre, men vil ta vare på alle de gode minnene.


4 kommentarer:

Ninni sa...

Så trist, men på samme tid vakkert. De koser seg nok sammen nå:)
Selv har jeg mistet momor og mofar, men har fortsatt farmor og fafar. Vi får ta vare på hverandre mens vi har oss!

Klem Ninni

Tine sa...

Så utrolig vakkert og fint,Siv!Det er kjempetrist at de er borte,de som alltid har vært her.Men nå får de være sammen igjen og vi får føre godhete deres videre.
Stor klem fra Tine

Linn sa...

Uff, nå begynte jeg å gråte her..
Mistet selv min mormor høsten 2010 og min morfar døde innvendig når han mistet henne.. Mistet livsgleden og gnisten sin.. Rundt 6mnd etter mormor døde, mistet vi morfar og.. Han ønsket seg nok for hardt tilbake til momor.. Er ufattelig trist, men jeg velger å tro at de nå er sammen og passer på oss som er igjen her nede..
Stor klem fra meg!

sa...

Hei, jeg mistet min mormor samme nyttårsaften som du mistet din morfar ♥
De har det heldigvis godt nå og sammen er de og :)
Klem